Husker du? Det var den gangen. Langt
tilbake i tid. Den magiske tiden da alt en så og rørte ved tok form
som små tingelinger, bladene fra trærne var ørsmå fly fraktende
på skatter og solen skinte gjennom løvtaket som tryllestøv og
fanget bakken nedenfor i et inferno. Disse lysspringene. De... De
laget en eksplosjon av farger! Grønt, rødt, gult, oransje, indigo
og farger vi ikke selv hadde satt navn på eller klarte å uttrykke i
ord. Hele verden sto i farger. Hele verden var en levende fortelling,
et eventyr, en vakker kilde til løpsk fantasi og
kreativitet.
Husker du? Vi to. Vi satt nedunder sengen av trær. Den slapp ikke himmelen inn, men laget en hule rundt oss. Vår egen verden. Vår egen verden inni en treflokk, inni en hule, inni et skoghvelv, inni en evighet. Og langsmed evigheten rant det en en bekk, som på min størrelse den gang mer lignet en elv. En massiv og stor elv, som strakte mange hundre meter før den nådde bredden på andre siden. Den sildret og sprang avgårde. Skummet og bruste og ga gjengklang rundt oss. Løpte som om det sto på livet løs. Tenk deg magien. Se for deg hvordan den griper fast i hver eneste sansecelle på kroppen. Hvordan gåsehuden kryper fra tåspissen, langs halsen og opp i hårrøttene. Hvordan pupillene utvider seg, pusten går et hakk opp og hjertet synger. Hvordan en føler for å rope av sin fulle hals, og gjør nettopp det. Hvordan en får lyst å smile og le, løfte hendene over hodet, riste litt i dem, og hoppe opp og ned. Og at en gjør nettopp det!
Husker du? Husker du steinene? Steinene, som ble til små trollfanter, voktende ved bekkens linje. Voktende slik at ingen inntrenger eller pirat til sjøs skulle erobre landet vårt. Slik at ingen kunne overvinne oss. Trollfantene som slåss med bjørkepinner. Bjørkepinner som lignet storslåtte og kraftige sverd. Helt utrolige og uovervinnelige sverd! Smidd i ormens hule. Ormen som bodde under gresstusten ved yndlingstreet. De ble smidd der, i nattens mulm og mørke, når vi to lå hjemme og sov. Jeg var helt sikker på at ormen sto ved ovnen sin hver eneste natt, og smidde sverd til trollfantene. Hadde vi vært der på natten ville vi hørt klank og klonk, og sett oransje lys stige ut av gresshulen. Tror du ikke?
Husker du? Husker du trærne som sto i rekke? Trærne som laget en mur på langs i vår verden. Tett i tett sto de, holdt hender med hverandre, strakte seg så langt de kunne. Husker du toppen av dem? Det så ut som gigantiske trollhender. Og noen ganger, i riktig vinkel, lignet de blomster. Blomster som foldet kronbladene sine nesten helt sammen. Men bare nesten. Akkurat passe til at solen glapp inn i toppen. Akkurat nok til å kalle det en lampe. En liten lampe i et kronbladhus. Og her oppe satt vi. Innhyllet i hver vår blomst. I hvert vårt tre, og den fantastiske lukten det bar med seg. Lukten av bark. Lukten av grønt. Lukten av friskhet. Av luft, gress, blomster, universet, stjernene og verden i sin helhet. Livet, universet og alt.
Husker du? Vi to. Vi satt nedunder sengen av trær. Den slapp ikke himmelen inn, men laget en hule rundt oss. Vår egen verden. Vår egen verden inni en treflokk, inni en hule, inni et skoghvelv, inni en evighet. Og langsmed evigheten rant det en en bekk, som på min størrelse den gang mer lignet en elv. En massiv og stor elv, som strakte mange hundre meter før den nådde bredden på andre siden. Den sildret og sprang avgårde. Skummet og bruste og ga gjengklang rundt oss. Løpte som om det sto på livet løs. Tenk deg magien. Se for deg hvordan den griper fast i hver eneste sansecelle på kroppen. Hvordan gåsehuden kryper fra tåspissen, langs halsen og opp i hårrøttene. Hvordan pupillene utvider seg, pusten går et hakk opp og hjertet synger. Hvordan en føler for å rope av sin fulle hals, og gjør nettopp det. Hvordan en får lyst å smile og le, løfte hendene over hodet, riste litt i dem, og hoppe opp og ned. Og at en gjør nettopp det!
Husker du? Husker du steinene? Steinene, som ble til små trollfanter, voktende ved bekkens linje. Voktende slik at ingen inntrenger eller pirat til sjøs skulle erobre landet vårt. Slik at ingen kunne overvinne oss. Trollfantene som slåss med bjørkepinner. Bjørkepinner som lignet storslåtte og kraftige sverd. Helt utrolige og uovervinnelige sverd! Smidd i ormens hule. Ormen som bodde under gresstusten ved yndlingstreet. De ble smidd der, i nattens mulm og mørke, når vi to lå hjemme og sov. Jeg var helt sikker på at ormen sto ved ovnen sin hver eneste natt, og smidde sverd til trollfantene. Hadde vi vært der på natten ville vi hørt klank og klonk, og sett oransje lys stige ut av gresshulen. Tror du ikke?
Husker du? Husker du trærne som sto i rekke? Trærne som laget en mur på langs i vår verden. Tett i tett sto de, holdt hender med hverandre, strakte seg så langt de kunne. Husker du toppen av dem? Det så ut som gigantiske trollhender. Og noen ganger, i riktig vinkel, lignet de blomster. Blomster som foldet kronbladene sine nesten helt sammen. Men bare nesten. Akkurat passe til at solen glapp inn i toppen. Akkurat nok til å kalle det en lampe. En liten lampe i et kronbladhus. Og her oppe satt vi. Innhyllet i hver vår blomst. I hvert vårt tre, og den fantastiske lukten det bar med seg. Lukten av bark. Lukten av grønt. Lukten av friskhet. Av luft, gress, blomster, universet, stjernene og verden i sin helhet. Livet, universet og alt.
Jeg husker. Og det vil jeg alltid
gjøre. Ta vare på barnet i deg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar