Så ble det til en "sang".

Et hvorfor, et hva, og hundre spørsmålstegn
Livet står beskyttet under en paraply, i regn

Som lyn fra klar himmel segner den om
Du mister den i bakken, føler deg apatisk, tom

En dag, når du sto ved veiens ende

De ordene, de tankene – så levende

Plutselig spiser du opp dine minner fra i går, fra i fjor

Mister alle gode tanker, mister stedet du bor

En vending, et ytterpunkt er nådd
Du klamrer deg til livet du har grodd, sådd

Med all tankekraft, muskelkraft og sjel

Alt for å få puslespillene på plass, føle deg hel

Et glass med vann, og tre til, slukes ned

Du fyller et tomt rom, prøver å få fred

Det vil komme, er ord som korer i hodet

Men det vil ta lang tid før du klarer å tro det

Jeg er, jeg er, før som sist
Du er, vi er, selv om alt er trist
Jeg kan, jeg vet, jeg prøver, som i går
Vær snill, la høsten komme, gå forbi, og bring meg flere år