Magi.

Husker du? Det var den gangen. Langt tilbake i tid. Den magiske tiden da alt en så og rørte ved tok form som små tingelinger, bladene fra trærne var ørsmå fly fraktende på skatter og solen skinte gjennom løvtaket som tryllestøv og fanget bakken nedenfor i et inferno. Disse lysspringene. De... De laget en eksplosjon av farger! Grønt, rødt, gult, oransje, indigo og farger vi ikke selv hadde satt navn på eller klarte å uttrykke i ord. Hele verden sto i farger. Hele verden var en levende fortelling, et eventyr, en vakker kilde til løpsk fantasi og kreativitet.

Husker du? Vi to. Vi satt nedunder sengen av trær. Den slapp ikke himmelen inn, men laget en hule rundt oss. Vår egen verden. Vår egen verden inni en treflokk, inni en hule, inni et skoghvelv, inni en evighet. Og langsmed evigheten rant det en en bekk, som på min størrelse den gang mer lignet en elv. En massiv og stor elv, som strakte mange hundre meter før den nådde bredden på andre siden. Den sildret og sprang avgårde. Skummet og bruste og ga gjengklang rundt oss. Løpte som om det sto på livet løs. Tenk deg magien. Se for deg hvordan den griper fast i hver eneste sansecelle på kroppen. Hvordan gåsehuden kryper fra tåspissen, langs halsen og opp i hårrøttene. Hvordan pupillene utvider seg, pusten går et hakk opp og hjertet synger. Hvordan en føler for å rope av sin fulle hals, og gjør nettopp det. Hvordan en får lyst å smile og le, løfte hendene over hodet, riste litt i dem, og hoppe opp og ned. Og at en gjør nettopp det!

Husker du? Husker du steinene? Steinene, som ble til små trollfanter, voktende ved bekkens linje. Voktende slik at ingen inntrenger eller pirat til sjøs skulle erobre landet vårt. Slik at ingen kunne overvinne oss. Trollfantene som slåss med bjørkepinner. Bjørkepinner som lignet storslåtte og kraftige sverd. Helt utrolige og uovervinnelige sverd! Smidd i ormens hule. Ormen som bodde under gresstusten ved yndlingstreet. De ble smidd der, i nattens mulm og mørke, når vi to lå hjemme og sov. Jeg var helt sikker på at ormen sto ved ovnen sin hver eneste natt, og smidde sverd til trollfantene. Hadde vi vært der på natten ville vi hørt klank og klonk, og sett oransje lys stige ut av gresshulen. Tror du ikke?

Husker du? Husker du trærne som sto i rekke? Trærne som laget en mur på langs i vår verden. Tett i tett sto de, holdt hender med hverandre, strakte seg så langt de kunne. Husker du toppen av dem? Det så ut som gigantiske trollhender. Og noen ganger, i riktig vinkel, lignet de blomster. Blomster som foldet kronbladene sine nesten helt sammen. Men bare nesten. Akkurat passe til at solen glapp inn i toppen. Akkurat nok til å kalle det en lampe. En liten lampe i et kronbladhus. Og her oppe satt vi. Innhyllet i hver vår blomst. I hvert vårt tre, og den fantastiske lukten det bar med seg. Lukten av bark. Lukten av grønt. Lukten av friskhet. Av luft, gress, blomster, universet, stjernene og verden i sin helhet. Livet, universet og alt.

Jeg husker. Og det vil jeg alltid gjøre. Ta vare på barnet i deg selv.  

Vi er like, jeg og du og vi to

Vi har samme ansikt, øyne og tær
Sett bort fra ørsmå bagateller
Vi er igrunn ikke noe for oss selv

Men så er jo våre følelser en hær
Vi har kreative forskjeller
Og vi ønsker oss lykke og hell

Vi er bygget opp på samme måte

Sett bort fra mutasjoner
Vi er igrunn ikke noe spesiell

Men så er jo tankene en gåte

Liv bygger tradisjoner
Og alle gutter heter ikke Kjell

Fem minutters dikt

Det er ikke det at jeg ikke vil

Det handler mer om å få det til

Det er ikke det at du ikke var alt
Det var mer det jeg ikke ble fortalt

For hvem er du til å snakke om livet
Hvem er du som føler hendene i sivet

Hvem er du til å se hva jeg sier
Når din egen munn til stadighet tier

Vi er alle en nasjon vi med
En seiersherre over egne liv
Vi er alle vår egen lykkes smed
Våre tanker skaper lidenskap og driv

Kan du holde kjeft i to sekund
Så mine tanker kan få leve

Kan du klappe igjen i enda fem sekund
Så mine ord kan få lov å sveve

Regnet høljer og gresset gror
Flere hundre meter over hustaket
Hvorfor står du da der og glor
Når det trenger å bli raket

Hagen din er en gjengrodd evighet

Slutt å pin deg selv, kom deg ut og vekk
Veien hjem blir vandret til stadighet
Gå en annen, klipp en dør hvor du har hekk

Nå er det på tide med fjas og fjes
Ansikt til ansikt med levende vesen
Musikken synger, synger seg hes
Den er ikke lat, ei heller kresen

Du ser meg her, her og nå
Takk for verdens øye i din panne
Nå ser du bedre, bedre enn få
La oss ta en kaffe, en kaffekanne

Smil er mitt åsted, du er min list
Vi spriker fingre og holder fast
Vi er, vi bor, først som sist
Ingen mennesker er bruk og kast!